Økonomi i Turkmenistan

Turkmenistan har på mange områder en kommandoøkonomi. Den private sektoren er lite utviklet og de fleste nøkkelsektorer er på statlige hender. Den økonomiske politikken legges opp gjennom 10 og 20 års planer og produksjonsmålene er bestemt av staten. Utenlandske investeringer møter ofte hindringer grunnet et komplisert valutavekslingssystem, tungt byråkrati og sterk statskontroll.  

Landet har store naturressurser, særlig av olje og gass. Oljefeltene vest i landet samt i det Kaspiske hav blir enten drevet av det statlige Turkmenneft eller av utenlandske selskaper. Turkmenske myndigheter er interessert i å tiltrekke seg flere utenlandske selskaper til utvinningen i det Kaspiske hav fordi utviklingskostnadene og risikoen er høy i dette området. Utenlandske investeringer møter imidlertid ofte problemer ettersom landene rundt det Kaspiske hav ikke har blitt enige seg i mellom om oppdelingen av området.

Jordbruket sysselsetter i underkant av 50% (2010) av arbeidsstokken, til tross for at 90 prosent av landet er ørken. Dette er gjort mulig gjennom høyt forbruk av kunstig vanning og kunstgjødsel. Turkmenistan var lenge blant verdens ti største bomullsprodusenter, men produksjonen minket i 1990-årene. Presidenten har som mål og intensifisere industrialisering, med fokus på kjemikalier og gass, et sentralt element i hans strategi vil være å skape større variasjon i Turkmenistans energimarkeder. Iran, Kina og Tyrkia har seglet opp som sterke handelspartnere, ved siden av Russland. Også USA og Tyskland er viktige handelspartnere.